LONG TIME, NO SEE
Som sikkert mange av dere har merket, har jeg ikke blogget de siste dagene. Begynte egentlig med at jeg ble syk uka før jeg hadde eksamen, så ble jeg ganske så frisk igjen. Men så hadde jeg jo den fyllekula når helgen kom. Det var ikke særlig lurt, for tirsdagen våknet jeg nemlig opp med halsbetennelse. Og når jeg har halsbettennelse er det ikke bare bare skal jeg si dere. Da er det heftig. Så jeg har nesten holdt sengen helt til nå jeg. Osloturen ble avlyst. Utrolig kjedelig.
Men hvordan går det ellers med meg? Joda, det går. Her sitter jeg 8 kilo lettere med et fremdeles knust hjerte. Men det går bedre, det gjør det. Er fremdeles ingen andre jeg kunne tenke meg å være sammen med, en kun han. Er ikke på utkikk, for å si det sånn. Jeg vet at han innerst inne savner meg også, men trenger tid. Altså, man vet ikke hva man har før man har mistet det.
Singellivet da, er det funny? Vet ikke helt hva jeg skal si. Er jo selvfølgelig deilig å kun tenke på seg selv. Men når folk sier " du kan jo rote med hvem du vil" blir jeg litt stum. Skal man da rote rundt i hytt og pine og oppføre seg som en hore? Er det det som er greia ved å være singel? Gøy liv. Vil mye heller ha den samme hele tiden. Mye, mye heller.
Så ja, jeg overlever. Føler meg skikkelig ensom. Hater å være singel når alle venninnene skal " være med kjæresten" osv osv. Hater når det er familietilstelninger der jeg må sitte sammen med alle de andre som har kjæreste. Hater når folk spør hvorfor det ble slutt. Hater å tenke på om han i det hele tatt tenker på meg. Hater å sitte kvelder å sikle etter sydenferien jeg egentlig ville reist på sammen med han. Hater å kjøpe nye klær, style meg opp å ikke høre " Du er verdens fineste, jenta mi". Hater å våkne opp alene vær eneste dag. Det tror jeg faktisk er det værste av alt. Ikke kunne snu seg når man har mareritt og se at det er en der som passer på deg uansett hva.










